|
|
Paveportretter
I de senere årene har Gullvåg begynt å se seg om etter modeller utenfor landegrensene. Her står hans paveportretter i særstilling, et prosjekt som ligner lite annet man har sett.
I et av Gullvågs mange atelierer fylles veggene av paver. Bildene utgjør første etappe i kunstnerens eiendommelige prosjekt med å male alle pavene som har suksedert St. Peter fram til dagens pave Benedikt XVI. En ubrutt kjede som er holdt levende i snart to tusen år, i henhold til Vatikanet beløper det seg til hele 265 paver og 40 motpaver. Hver og en portrettert, og utgjør den lengste portrettserien vi kjenner til.
Gullvåg har kastet seg ut i prosjektet med en samlers iver for å få en komplett samling, og er allerede i ferd med å overstige Vatikanets egen samling.
Som tilfellet er for hans øvrige portrettoppdrag, så ligger det et omfattende forarbeid bak hver av Gullvågs paver. Han har etter hvert skaffet seg en omfattende bunke med litteratur rundt temaet, og har oppsøkt en rekke biblioteker, blant annet Vatikanets omfangsrike bibliotek. I dette materialet forsøker han å lete fram sammenhenger i de svært forskjellige historiene som ligger bak hver enkelt skjebne. I tillegg oppsøker han gjerne de enkeltes hjemby, da det her gjerne er portrett av dem. For det er i størst grad til deres portretter han forholder seg til, til hvordan man til en hver tid har ønsket å framstille paven og systemet rundt ham. Mange av de portrettene som foreligger er også utført etter pavens død – bilder som forteller lite om personen, men så desto mer om de føringer og forestillinger som lå til grunn. Han konfronterer samtidig de offisielle versjonene med de alternative versjoner han klarer å oppspore, endatil karikaturer fra samtiden. Ses serien under ett, føres man inn i et bredt spekter av menneskelig styrke og svakhet. Pavene forteller om handlekraft og brennende idealisme, handlingslammelse og korrupsjon.
Man behøver ikke å kjenne til pavenes enkelthistorier for å få utbytte av verkene, bildene taler sitt eget språk. La oss likevel se litt nærmere på tre portretter.
Han tar i stor grad utgangspunkt i den omfattende tradisjonen for paveportretter. Så langt har han arbeidet mye med paver fra epoker som renessansen og barokken, da Roma og katolisismens makt var på sitt høyeste. Deres glanstid avspeiles i rikt monn i flere av hovedverkene til kunstnere som Tizian, Rafael, Caravaggio, Velasquez og Zurbaran. Komposisjonene følgjer gjerne den malen som Rafael hadde etablert for paveportretter, tronende i en gullbelagt armstol som er plassert diagonalt til billedplanet. Dette ser vi særlig klart i hans portrett Paolo III (1534-49), en parafrase over Tizians Paul III . Som i originalen ser paven mot oss i tre fjerdedels profil, kledd i rød fløyel og med den karakteristiske hvite skjeggprakten. Gullvågs pave har en ren, enkel form, innekapslet av en tykk, bølgende konturlinje. I bakgrunnen anes vertikale linjer, som om verket er malt på en plankevegg. Paul 3 er plassert i venstre hjørne, bildet skiller seg dermed kraftig ut komposisjonsmessig fra de øvrige paveportrettenes monumentale plassering. Han virker dermed avskåret, isolert. Kanskje henviser Gullvåg med dette til hans uvilje til å stå alene, og hangen til å favorisere familien. Paul 3 var en av få paver som hadde barn fra tidligere, og han gav flere av familiemedlemmene høye posisjoner. Dette er også kjernen i Tizians Paul III med sine nevøer (1546), et maleri som hverken ble godkjent av paven eller fullført, trolig på grunn av det tydelige samspillet mellom de innsmigrende nevøene. Like fullt er dette verket et av Tizians betydeligste.
Også Innocenzo X (1644-1655) tar utgangspunkt i et velkjent verk, nemlig Velazquez’ portrett fra 1650. Vi kjenner igjen den dyprøde fløyelskåpen, det mørke bakteppet fra det barokke maleriet. Gullvågs verk er likens tro mot Velazquez med den skarpskårne, vaktsomme figuren. På samme tid er det som om Francis Bacons mange studier av samme pave lurer bakom. I Bacons versjoner av Innocent 10 oppløses paven i lysglødende søyler, mens ansiktet vrenges i et angstfylt skrik.
Pio XI 1922-39, er utført i et mer moderne formspråk, og avspeiler at verket ligger nært oss i tid. Paven er bestrødd med små felt av kraftige farger i lys grønn og rødlige toner. Tynne, raske streker løper over lerretet, noen risser opp kroppens volum mens andre understreker maleriets flathet. Det dannes en pulserende, urolig rytme. Paven har en spinkel hals, forsiktige, forfinede trekk. Øynene våre ledes mot brillenes grønnlige ugjennomtrengelighet. Vi får ikke kontakt, men føler ham betrakte oss. Øret lyser stort og rosa mot oss, Pius 11 var kjent for å være en god lytter i sitt arbeid med forsoning i en meget spent tid.
Gullvåg arbeider mye med maleriske kvaliteter i sine portretter, og har et motto om at selv når man ser portrettet av en pave skal man kunne glemme dette, og nyte hvordan verket fungerer som maleri. Portrettene er som pustet på lerretet, avtegnet med noen få og lette penselstrøk. På nært hold løses bildet opp i et mylder av farge – men går man på avstand trer motivet klart fram. Portrettene oppmuntrer oss til en dynamisk tilnærming, til å veksle mellom å granske detaljer på nært hold, og gå på avstand for å se på den helhetlige virkningen.
En vandring
Prosjektet kan ses på som en rekonstruksjon over en to tusen år gammel tradisjon, sett gjennom et kunstnerskap frå vår tid. Dette er en avansert form for lek med historien, en alternativ vandring gjennom historiske så vel som kunsthistoriske epoker. Det forteller mye om bildets rolle gjennom snart 2000 år. Da han maler omtrent fem slike portretter i året, vil serien av paver etter hånden også avspeile hans egen kunstneriske utvikling.
Pavene blir portrettert sittende, og man kan dra paralleller til hans mange stolbilder. Karakteristisk for stolbildene til Gullvåg er hvordan de spede skikkelsene i sofaen invaderes av skremmende skyggevesener. Som i stolbildene utkjempes det også i pavebildene tvekamper mot onde og gode krefter. Stolen får likevel en noe annerledes betydning. Selv om pavene er passive i det ytre, vitner noen av de årvåkne blikkene om de ord som er mektigere enn sverdets.
|
|
|
|
